Pappa er død. Lørdag 25. desember 2010 sovnet han stille inn, etter å ha tilbragt den siste måneden på intensivavdelingen på sykehuset i Kristiansand. Han ble 77 år gammel.
Pappa var bonde hele sitt liv- en stor mann, høy og sterk, og med digre never. Det var ikke mange som våget å yppe seg når han var i nærheten! Faren hans døde i tysk fangenskap under krigen, da var pappa 10 år gammel, fire år senere døde veslesøsteren av leukemi,og det satte spor. Han måtte tidlig ta ansvar hjemme, med både frukthage og bigård, men han og den andre søsteren hadde likevel en god oppvekst med sin mor. Pappa var skogsarbeider, han drev gården, han bygde utallige brygger og uteplasser og basseng til hyttefolk i bygda. Han var glad i å jakte, så hver høst var han vekk på jakt ei ukes tid og noen helger. Han var veldig glad i unger, og ungene var glade i ham. Det er ikke få kvelder nevøen hans sovnet i fanget på ham når vi hadde vært hos tante E.!Han giftet seg med mamma i 1962, og de fikk oss tre døtrene. Barnebarna kom forholdsvis sent, men da kom de som perler på en snor! 8 stykker ble det tilslutt, den yngste er 8, den eldste 18. Han hadde sans for unger som fant på ting...Han hadde stor sans for humor, var god til å fortelle historier, og husket mye. De siste årene har yngste søsteren min overtatt gården, men pappa hadde fortsatt styringa på mye- som nå da hun skulle legge kjettinger på traktoren...hvor har pappa lagt dem??? Han var med på skogen, og i slåtten, det var han som hadde ut kunstgjødsel i vår, og han som sa når slåtten skulle begynne...
Begravelsen var 30.12.10. Den ene søsteren min leste minneordet- varmt og personlig, og akkurat slik vi husker ham. Hun hadde også funnet og satt sammen to dikt som jeg leste i kirken, forfattere ukjent, men det passet så bra! Vi tre døtrene, og våre førstefødte, fikk bære ham til det siste hvilestedet.
Plassen står tom.Krakken i fjøset står tom på golvet.Trofaste hender har nå fått si lønn.Hender som lytta til gråten i verden,knyttet til arbeid, eller foldet i bønn.Plassen er tom, ja plassen er tom.Plassen til far står tom og trist.Men opp av den plassen så stiger det minner,og far fikk den beste plassen til sist.Pusteromsbenken står tom i stua,plassen til far,- han kvilte seg der.Herfra kom humor og stillfaren visdom,til oss og til andre som satte seg nedDin latter var aldri langt unna, og smilet var som regel på plass,selv om du opp igjennom årene hadde dratt på et tungt lass.Du hadde humøret, og når du fikk besøk var du blid,jeg kommer til å savne den vinkende handa di.Jeg har bare gode minner med deg, kjære farom den omsorgsfulle personen som du var.Jeg aner ikke hvordan jeg kan fortsette på livets vei,når du ikke lenger er her og kan veilede meg.Plassen er tom, ja plassen er tom.plassen til far står tom og trist.Men opp av den plassen så stiger det minner,og far fikk den beste plassen til sist.Vi unner deg hvilen, men savner deg sårt.
My father died on Dec. 25th, 2010. He was 77 years old. He spent the last month in the intensive care unit at the nearest hospital. A long life has come to an end.
Dad was a farmer all his life. He had to start early- his father died during WWII, his mother was left with my 10 yearold dad and his 7yearold sister. The youngest daughter was born later that year, but died only four years later of leukemia. Despite all this, they had a good life. They had an apple orchard, and bees. Dad helped out, and later he ran the farm with good help from his mother. He and mom got married in 1962, and had us three daughters. They also got 8 grandchildren, between 18 and 8. He loved kids, and they loved him. He preferred the mischivious ones...;-)
Dad loved hunting, and went off hunting almost every weekend when we grew up. He had a great sense of humour, and was always telling stories or teasing.
My youngest sister owns the farm now, but she and dad was working together, and he still had a lot to say...he decided when to start harvesting, he decided when and where they would plough the land, where to plant new trees, or where to chop down the trees.
The funeral was held in the old church at home, on Dec. 30, 2010. My sister read the memorial, and had also found two poems that I read- and they suit dad so well! My sisters and I, and our oldest children, carried him out of church and to his last resting place.
The place is empty.
The barn stool stands empty.
Faithfull hands have gotten their pay.
Hands that heard the worlds' cry
knotted to work, or folded in prayer.
The chair is empty, yes the chair is empty.
The chair stands empty and sad.
But from that chair comes memories
and dad got the best place at last.
The resting place in the house is empty,
Dad's sofa, he rested there.
From here came humour and quiet witt
to us and others that were nearby.
Your laughter was never far away, a smile was usually there.
Even though you through the years had pulled a heavy load.
You had humour and enjoyed having visitors.
I will miss seeing your waving hand.
I have only good memories of you, dear dad.
Of the loving person you were.
I don't know how I can cope on the road of life
when you no longer are here to lead me.
The chair is empty, yes the chair is empty.
The chair stands empty and sad.
But from that chair comes memories
and dad got the best place at last.
Rest in peace...
